Turister i Tokyo og Sydney

Siste dag, akt 2

2008-03-21T12:31:00.005+01:00

Når vi kom til rart-kledde bydelen Harajuku begynte det og regne og vi var sultne. Vi så noen rart kledde med hippe frisyrer og godt sminka, men de som skilte seg mest ut ser dere på denne kafeen.

Siste dag i Japan, 3. mars

2008-03-21T11:58:00.007+01:00

To av stedene vi ville besøke var verdens mest fotgjengertraffikerte veikryss og rart-kledde bydelen. Det er ikke lett å finne fram til den rette t-banen til Shinbuya. For å komme dit måtte vi bytte bane på Shinjuku stasjonen (bare nevner at det er den største i Tokyo). Vi hadde vært der før, men det var likevel ikke mulig å finne frem uten hjelp. Der er 7 etasjer under bakken og mange over og et utrolig stor veinett som binder det hele sammen.

Vi kom til slutt frem til veikrysset i Shinbuya. Der traff vi en fra Hawaii som vi snakket med. Han hadde vært i Tokyo 20 ganger og skulle tilbake i august for da skal det være salg på kimonoer. Han gav oss en minnemynt fra OL i Tokyo fra 1964. Hyggelig fyr!

Tokyo Tower, 2. mars

2008-03-21T11:36:00.008+01:00

Yoshi tok oss med til Tokyo Tower. Vi hadde jo allerede vært i høyhus, men dette tårnet var annerledes og vi skulle 333 meter opp.

Japanerne må være glade i å bygge i høyden, og det er vel nødvendig for å få plass til alt og alle. Veien går i flere etasjer både over og under jorden. På dette bildet ser dere en vei som er så høy at man kan se rett inn i leilighetene i 7. etasje. Audun synes veinettet i Tokyo minner om en bilbane. Anita var modig og stod på et glassgulv så hun kunne se rett ned på de knøttsmå bilene. Igjen er japanerne gode med skiltingen.

Yoshi hadde med seg sin assistent og en kamerat som hadde bodd i Danmark i 5 år. Han var veldig god til å prate dansk og skjønte greit norsk. Kvelden ble avsluttet med god mat på en restaurant som selvfølgelig var nær ved å stenge.

Thank you Kenji

2008-03-21T11:17:00.005+01:00

Vår tur til Japan ble helt unik og minneverdig fordi Kenji hadde lagt alt tilrette for oss. Han hadde ordnet med hotell og transport og at vi fikk møte mange interessante mennesker. Å bli kjent med han og hans omgangskrets var spesielt hyggelig for oss. Deres gjestfrihet gjorde at vi følte oss som kongelige og ikke to helt vanlige.

Tone hadde vært på handletur før avreisen, slik at vi hadde med noen gaver fra Norge. Anita hadde bedt sin mamma om å strikke votter. Det var moro for oss å se at gavene falt i smak.

Det hadde vært utrolig gøy om vi kunne møtes igjen - gjerne i Norge.

Møte med JMDA, 2. mars

2008-03-21T10:52:00.004+01:00

Mr. Kenji hadde også invitert oss til å møte JMDA, som er FFMs søsterorganisasjon i Japan. Han sa vi ville møte ca 15 personer på søndag ettermiddag. Vi var spent på hvem og tenkte det kanskje kunne være noen muskelsyke medlemmer eller familier. Vi ble ganske overrasket når vi så at det kun var menn fra ca 40 til ca 75 år (alle i mørke dresser). De var direktører i fylkesforeningene og hadde hatt noe tilsvarende FFMs Ledermøte. Først presenterte de seg med navn og hvor de kom fra, så presenterte vi oss og fortalte om hvordan det er å leve i Norge. Det var veldig interessant å snakke om likeheter og forskjeller mellom Japan og Norge. Så hadde vi lyst til at de skulle prøvesmake brunost og melkesjokolade. Det ble mye oppstyr for å få tak i kniv, tallerken og servietter,men vi fikk det til. Det var ymse reaksjoner etter smakingen.

Karaokekvelden var helt topp!

2008-03-20T14:06:00.004+01:00

Yoshi hadde bestilt karaokerom for 2 timer. Audun hadde tidligere fortalt at det er ganske vanlig å leie for heile natta. (fordi kollektivtransporten ikke går mellom 24.00 og 05.00) Tiden fløy og det var helt toppen å synge. Yoshi ordnet en time ekstra. Supert!

Karaokesynging

2008-03-20T13:43:00.005+01:00

Audun kom sammen med sin kule Singaporianske venn. Hør han synge på japansk.

Karaoke, 1. mars

2008-03-20T13:36:00.007+01:00

Yoshi tok oss med til en av bydelsens beste karaokebarer. Galmorøst inngagnsparti, men det vi vi tenkte på når vi så dørene til karaokerommene tør vi ikke skrive her.

Tone tester mikrofonen til "Bridge over troubled water".

Yoshi sang med på "Tears in heaven"

Technical World, 1. mars

2008-03-20T12:33:00.009+01:00

Yodobashi-Akiba er et gedigent kjøpesenter med alt du kan tenke deg av tekniske duppedingser.

Senteret er på 8 kjempestore etasjer. Et hav av pc-er med alt tilbehør, uendelig hyller med dataspill og tilhørende utstyr, utallige typer foto- og videoapparat med alle mulige typer stativ og alle tenkelige og utenkelige rekvisitter, mobiltelefoner i fleng med masse som kan henges på til pynt, tv og dvd-spillere langt nyere utgaver enn hjemme og ca 20 restauranter i øverste etasje. En drømmeverden med et utrolig høyt lydnivå.

Etter ca 5 timer var vi lykkelige eiere av forskjellige duppedingser, som mobiltelefon-pynt, fotoapparat-stativ, minnekort-leser og en hjemreise-bag til Tone, og den kan utvides til det dobbelte.

Skuddårsdagen 2008

2008-03-18T20:59:00.004+01:00

I team WOW er Mari og Paola lykkelig gift. Tone og Anita lykkelige single. Mens Hege derimot er lykkelig med kjæreste. Vi minnet henne om at hun kunne ha fridd på skuddårsdagen. Tradisjonen sier at hvis hun hadde fått nei, måtte han ha gitt henne 12 par hansker (noe vi kunne ha trengt for det var kaldt om kveldene). Istedet sitter hun i Tokyo og slapper av.

En kulinarisk opplevelse, 29. februar

2008-03-18T20:39:00.005+01:00

Servitøren ønsker oss velkommen til Kenji og konas favoritt restaurant - fransk. Kenji inviterte oss og Dr. Nonaka til 5 retters middag. Det var vanvittig deilig!

Når oppgjørets time kom, var Anita kjapp med å finne lommeboka, men Kenji ville spandere. Dr. Nonaka avfeide Anita på en elegant måte. Han sa: Kona til Kenji er veldig rik - han er ikke - men hun er!
Anita la lommeboka tilbake i veska og smilte bredt. Den seansen på den restauranten var neppe av de billigste.
Denne kvelde måtte vi takke for oss langt tidligere enn vi ønsket, av to grunner. Dørene til hotellet stengte kl 23.00 og all kollektivtransport slutter å gå kl 24.00. Vi hadde godt og vel 1,5 timers reise før vi var hjemme. Men bare så det er sagt - vi var i Tokyo hele tiden.

National Center of Neurology and Psychiatry, 29. februar

2008-03-18T19:49:00.008+01:00

Mr. Kenji Yazawa er som kjent vår mann i Japan. En av avtalene han hadde gjort,var at vi skulle få møte en av landets fremste professorer innen muskelsykdommer. Dr. Nonaka var egentlig pensjonist, men likevel aktiv. Han hadde pasienter en dag i uken, assisterte ved instituttet og var engasjert som foreleser i flere andre land. Han er lynende flink, men har beholdt humoren og interessen for å møte folk som oss.

Det første vi fikk høre av nåværende direktør, Shin'ichi Takeda, var at vi har lært alt av "han der", så hvis noe går galt, legger vi skylden på han. Vi lo og stemningen var god.

NCNP er et av flere center for muskelsyke i Japan. De arbeider spesielt med diagnostisering. Siden 2004 har de sett på 2000 muskelbiopsier. De har funnet flere Limb girdle diagnoser (vår sykdom) enn vi har i Norge. De sa at de finner stadig nye varianter av diagnosen, så listen forandrer seg ofte. Det var utrulig interessant å høre på, selv om det var mange faguttrykk som vi ikke hadde hørt før. Det kan virke som om de trodde vi var "noe mere" enn bare to enkle damer med en muskeldiagnose. Vi fikk og en omvisning på et av laboratoriumene, og en liten innføring i hvor langt de var kommet i forskningen.

Koreansk aften

2008-03-15T16:53:00.008+01:00

Tilberedning av mat på koreansk vis er veldig spennende. Maten kokes på et slags propanapparat på bordet. Mor og datter kommer med jevne mellomrom og rører i det som skal bli ei kjøtt- og grønnsakssuppe.

Tidligere den dagen fant vi denne restauranten i en bakgate i nærheten av der vi bor. Den så spennende ut, vi gikk dit på kvelden og den levde opp til sitt utseende. Vi koste oss glugg ihjel.

En rolig dag... 28. februar

2008-03-15T16:30:00.006+01:00

Etter turen til Hiroshima, var vi spent på hvilke rom vi ville få på Toyama Sunrise Hotel. Vi ble gledelig overrasket over at tilpasningene vi bad om var på plass. Det var ekstra madrass til Anita og opphøyd seng til Tone. Vi kunne dessverre ikke få gjort noe med hardheten på madrassene. Japanerne er noe små og lette folk, som tydeligvis ikke plages av å ligge hardt. Det er langt fra slik for oss..
Endelig kunne vi ha en helt rolig morgen. Ingen planer for dagen, bortsett fra å blogge. Frokosten ble inntatt på Tully's. Det var varmt og deilig i sola, og vi gav assistentene noen timer fri.

De brukte tiden på å spise den største gulroten hittil og det tok ca to dager.

Vi nøt sola og tok bilde av en ny utgave av en gammel Honda.
Lastebilen i bakgrunnen er fra "7 elleven". Den butikken var nødvendig for oss av to grunner. Der kunne vi ta ut penger og å gå på do.

Godt at Mari holder vakt på utsiden.

Handmade

2008-03-15T16:07:00.005+01:00

På Piano var de veldig flinke med veving, brodering, tegning, maling, strikking og sying. Vi likte veldig godt oppstillingen av garn. Hvis du forstørrer bilde kan du se små kaniner som sitter i noen av hyllene.

Moro for oss å ha tatt med håndarbeid fra Norge. Mammaen til Anita hadde strikket nydelige votter. Kime ble veldig fornøyd.

Gruppebilder utenfor Piano

2008-03-09T13:16:00.007+01:00

Selvfølgelig må vi ta gruppebildet. Her er hjelperne også med.

Drosjesjåførene ble med på ett bildet og fikk vist V-tegnet som er en selvfølge på bilder. Det er også viktig å si cheese, på japansk: sheeeezzzzee. Det var sjåførene som tok gruppebildene og de hadde mange kamera å holde styr på. Alle ville jo ha bilde av alle.

Piano, 27. februar

2008-03-09T12:44:00.010+01:00

Piano er navnet på et aktivitets-senter for funksjonshemmede. Vi besøkte dem og fortalte og viste bilder om hvordan vi har det i Norge. De fortalte om sitt senter og serverte 3 tretters middag. Veldig godt!

De arbeider med kunshåndtverk og maleri. Mange trenger hjelp. En måte å male maleri på, er at en hjelper holder hånden slik at for eksempel Naoko kan male. Et annet eksempel var at en person tegner et bilde og en annen broderer det. Slik får bildet flere uttrykk. Hvert år har en av deltakerne separatutstilling. Noen av bildene brukes når de produserer postkort og visitt-kort. I inngangspartiet har de salgsutstilling av mange ulike varer.

Alle måtte presentere seg på engelsk. For mange var det første gangen de snakket engelsk med utlendinger og for noen var det veldig flaut. Men vi ble imponert og rørt over presentasjonene.

Her er Anita i samtale med to journalister 0g tolken.

Vi hadde med brunost og Melkesjokolade. Her er det to som prøvesmaker.

Vinsj i HC-taxi - kult

2008-03-09T12:23:00.008+01:00

Vi var inn og ut av drosjene ganske mange ganger den dagen vi besøkte våre muskelvenner. Det geniale var at det var montert en vinsj bak forsetet i bilen. Vinsjen hadde lange reimer som ble festet i fronten på rullestolen. Så var det bare et lite trykk på en fjernkontroll og vi ble elegant dratt på plass i bilene. Drosjene var ganske små, men det var et lite enmanns baksete slik at assistenten kunne sitte ved siden av oss i hver vår drosje.

Visiting new friends in Mihara

2008-03-09T11:48:00.010+01:00

Vi var så heldige å bli invitert hjem til tre flotte damer i Mihara. Alle tre har bodd for seg selv i noen år og har hjelpere. Den ordningen de har ligner på vår BPA-ordning. Om vi forstod dem rett har de hjelp 24 timer pr døgn.

Naoko var den første vi besøkte. Hennes hjelpere serverte kaffe. Det var deilig for det var en ganske kald og regnfull dag. På bilde er (bak Tone) hennes to hjelpere, så er det han som var tolk og så mor til Naoko.

Her er vi hjemme hos Hiroe. Hun er veldig flink med håndarbeid og vi fikk hver vår ugle av henne.

Til sist denne dagen var vi hjemme hos ??. (Veldig dumt at vi har glemt hennes navn.) Hun serverte typisk japansk te og en slags kake. Veldig god te og veldig søt kake.

Japansk pizza

2008-03-09T11:42:00.002+01:00

Her kan du se kokken snu japanske pizzaer.

Matlaging - Japansk pizza, 26. februar

2008-03-07T15:16:00.007+01:00

Kime inviterte oss til en liten lokal kafé i Mihara. Det var fullt med bare oss som gjester. Bordet var ei kjempestor stekeplate med kraftig treramme rundt. Kokken startet med å øse noe liknende pannekakerøre ut i pannekakestørrelser på plata. Dette stekte litt. Så ble det lagt på rikelig med kinakål, bacon, reker og noe vi ikke vet hva er. Så stekte hun egg og nudler ved siden av og la det på toppen. Så var det å snu hele greia for å få stekt det på begge sider. Her lager hun 6 pizzaer. Imponerende arbeid.

Når det pizzaliknende var ferdig, skjøv hun det over til hver av oss, fremdeles på den glovarme stekeplata. Vi fikk pinner og en liten spade til å spise med. Anita bad om å få ei skje. Kokken begynte å lete. Etter ganske lang tid kom hun med en koldtgaffel. Dette var en veldig spesiell opplevelse og vi var veldig fornøyde, selvom det var vanskelig å komme til for å få spist og selv om Anita bare kunne småspise med en så liten gaffel.

Det var riktignok plass til to til i den lille kaféen.

Internt turspråk

2008-03-07T14:30:00.005+01:00

Mange av dere som er innom denne bloggen kjenner til utfordringene i forhold til å komme seg på do. Kun dere som er våre muskelvenner kan be om begrepsforklaring hvis det trengs. Det er nemlig slik at det utviklet seg ulike måter å tisse på og for enkelhetskyld fikk de egne navn:
Vanligtiss, hemmeligtiss, flytiss, hurtigtiss, dunketiss og pringlestiss også kalt tisserenne. Nok om den saken, så langt.

Forresten bare en ting til. For dere som bruker Pipinette så går det fint med vanlige fryseposer, hvis du går tom for posene som hører til. Men, dette visste du sikkert.

Vel hjemme igjen

2008-03-07T12:43:00.005+01:00

Tenkte vi ville vente med å skrive at vi var kommet hjem til vi virkelig var det. Vi vet jo aldri hva som kan skje. Alle er vel hjemme igjen, unntatt Paola som ferierer i Australia, Hege er i Tromsø og Anita og Mari er på Sortland. Tone hadde nytt assistentvaktskifte på Gardermoen, etter å ha møtt Justyna, hjemkommet fra tur til Mexico, på Heathrow.

Se nøye på bildet - og tror du vi her sitter i våre egne rullestoler - se på nytt. Det er vel ingen overraskelse, hverken for dere eller oss, at British Airways ikke klarte å få vår bagasje med samme fly som oss. Denne gangen sendte vi 8 kolli fra Japan og kom til Gardermoen med 2. Det var beautybagen og de gamle hjulene til Tones rullestol - resten ble igjen i London. VI ER SKIKKELIG SINTE PÅ BRITISH AIRWAYS! Det tok oss mer enn to timer før vi fikk bekreftet at BA ville betale taxi for oss, hjem til Tone. Det ville ikke være mulig for assistentene å trille oss samtidig som de måtte trille gamle hjul og beautybag.

Mimmi (Tones søster) ville overraske med å møte oss på Gardermoen. Hun klarte ikke å holde på hemmeligheten fordi hun måtte jo vente i evigheter (mange sms) før vi kom ut. Ved midnatt (istedet for ca 21.30 etter planen) kom vi slitne hjem, uten noen av bagene og uten våre egne rullestoler. Vi måtte ha noen runder på telefon dagen etter, før rullestoler og bagasje var i hus kl 18.30. Heldigvis var det ingenting skadet. Endelig kunne vi slappe av og nyte en deilig middag med Vesteraalens fiskeboller i hvit saus.

Miyajima walking, 25 februar

2008-03-05T18:08:00.004+01:00

Itsukushima Shrine er på verdens kulturarvliste. Det er et tempel for shintoismen. Etter en times tur med streetcar og ti min. båttur kom vi til øya der tempelet er. Sola skinte såpass mye at det ble varmt, men i skyggen var det kaldt. Vandringen til tempelet startet i stille og rolige gater, med mange tilsynelatende skjønne rådyr. Vi ble fortalt at vi måtte passe godt på alt vi hadde, spesielt papir, for rådyrene kunne være ganske frekke. Det fikk Anita og Mari merke. Et rådyr nappet til seg et kart over øya og Anitas papirlommetørkle - og spiste det rett opp. Ho var veldig glad for at hun like før hadde lukket lommeboka - tenk om alle tusenlappene hadde forsvunnet. Det var så vidt Mari klarte å redde nøtteposen.

Streetcar eller trikk om du vil

2008-03-05T17:42:00.004+01:00

Det er to typer streetcar i Hiroshima, en gammel og en ny. Den nye har flatt gulv, den gamle har det ikke. 1 av 5 er nye, og gjett hvilken type vi måtte ta på vår utflukt dagen etter? Hvis du gjetter på den gamle, så er du god. Det ble nok en gang nødvendig med mange japanere med rå muskelkraft.

Ankomst Hiroshima

2008-03-05T17:03:00.005+01:00

Togturen gikk fint og var behagelig, men vi ble en smule skeptiske når vi så mer enn 10 cm snø på bakken like før vi var fremme. Heldigvis ingen snø i Hiroshima.

Vi ble møtt av Kime som er mor til en med Duchenne og engasjert i JMDA. Hun hadde tatt med seg en tolk (og godt var det). Kime hadde masse planer for oss de 3 dagene vi skulle være i område.

Vi tok en streetcar fra togstasjonen til hotellet.

Det var ganske greit med luksushotell Rihga Royal, bare at restaurantene stengte 9.30 p.m. og det dyrt. Vi kunne gjerne bodd høyere opp enn 15. etasje.

Hjemover

2008-03-03T13:33:00.002+01:00

Hei igjen folkens! I Tokyo er det mandag kveld og vi er ferdigpakket
for hjemturen. Vekkeklokka blir stilt til å ringe kl 04.00 tirsdag
morgen. Vi gledegruer oss til 20 timers reise og vi vet ikke hva 8
timer tilbake i tid vil gjøre med jetlagen. Onsdag, norsk tid, satser
vi på å være i strålende form slik at vi får blogget om alt som har
skjedd den siste uka. Det er kjempekjedelig at vi har hatt dårlig
nettilgang. Så krysser vi fingrene for at 8 kolli ankommer sammen med
oss til Oslo.

God service på toget

2008-02-28T09:33:00.004+01:00

Hver gang togpersonalet kom inn og gikk ut av ei vogn, bukket de høflig. Nesten for ærbødig for vår del.

På vei til Hiroshima, 24. februar

2008-02-28T09:24:00.003+01:00

Sånn ser vi ut i 270 km pr time.

Vi håpet på klart vær, for etter ca 1 times kjøring ville Fuji fjellet dukke opp på høyre side. Se hvor heldige vi var. Dette er et av ca 30 bilder av fjellet.

Klar for Hiroshima, 24. februar

2008-02-28T09:07:00.004+01:00

Denne dagen måtte vi begynne kl 07.15 for å bli klare med all pakkingen før Mr. Kenji kom for å følge oss til Tokyo stasjon og Shinkansen.

Det imponerer oss stadig med alle etasjene under jorden. Her ser dere et utsnitt over en av t-banestasjonene.

Drit kult tog. Dette skal vi ombord i. Dessverre, på grunn av vind og snø kunne de denne dagene ikke kjøre fortere enn ca 270 km i timen av godt og vel 300.

Roppongi, 23. februar

2008-02-28T08:39:00.005+01:00

Vi startet dagen i deilig solskinn og nøt vandringen fra hotellet til t-banen. Vi skulle møte Audun på Roppongi stasjonen. Svaret på horfor værmeldingen over Tokyo ikke stemmer fikk vi da vi kom ut på gata i Roppongi. Der mistet vi pusten i de verste vindkastene og det var iskaldt. Været i en bydel er totalt forskjellig fra en annen.

Roppnongi Hills er et av de høyeste bygningene i byen. Vi var og nøt utsikten fra 53 etasje.

Fra ett av vinduene så vi det området vi bodde i når vi var i Tokyo de første dagene av turen. Hvis du ser til venstre og litt over midten ser du et hus med ei kule. Der ca bodde vi.

Her er et kunst-kart fra kunstutstillingen i 54 etasje.

Her er ny rullestoldesign.

Mat, mat, mat, 22. februar

2008-02-28T08:30:00.003+01:00

Etter lang vandring og godt med shopping fant vi en Italiensk resaurant. Tone ville bare forsikre seg om at "Pollo" betyr kylling, det kunne servitøren bekrefte. Så spurte hun om det var mulig å få poteter til. Det var det. Så måtte han vente til alle vi hadde bestemt oss. Tone bestemte seg for Paella, det samme som Anita. Hege valgte pizza og Mari ei suppe. Mari var ferdig med suppa da Hege fikk pizzaen. Hege var ferdig med den da Anita og Tone fikk sin mat. Rett etter at vi hadde begynt å spise kom sannelig kylling og potet. Vel er Tone god til maten, men det er grenser. Det ble tungt å rulle hjem den kvelden.

Travel Office, shopping og do, 22. februar

2008-02-28T07:53:00.004+01:00

Vi visste godt hvordan vi skulle komme oss med t-banen til Shinjuku stasjonen, men vi visste ingenting om hvor reisebyrået var på stasjonen. Da vi kom opp på gatenivå og stoppet for å se oss om, stoppet en mann og spurte om vi trengte hjelp. Ja - vi lurer på hvor vi finner reisebyrået. Jeg følger dere dit, sa mannen. Vi var kommet ut en utgang vest og skulle til øst. Det tok oss omtrent 15-20 min å gå. Det var inn og ut og heiser opp og heiser ned. Vi har erfart at hjelpsomheten stor i dette landet.

Etter å fått Japan Railway billettene var vi klare for shopping. Mer og mindre tilfeldig havnet vi på på et kjempedyrt shoppingsenter. Den etasjen vi var på hadde kun size small. Vi ble fortalt at etasjen over ville ha vår størrelse. Hæææ...

Dere vet vel at de fleste doer spyler og tørker her til lands, men visste dere at det går ann å regulere lydstyrken på spylerlyden. Dere aner ikke hvor viktig en slik funksjon er, før dere har prøvd.

Inngangen til Toyama Sunrise Hotel

2008-02-28T07:44:00.003+01:00

Det er mange bloppelyder i dette landet. En av melodiene kan du høre på denne videosnutten. Den kommer hver gang vi går inn og ut av hotellet.

JMDA Office, 21. februar

2008-02-28T07:32:00.004+01:00

Det er skikkelig ille for oss at vi ikke har god og stabil internett på hotellet. Takk til Mr. Kenji som inviterte oss til JMDA Office slik at vi fikk tilgang til internett. Kontoret er så trangt at det var så vidt vi kom oss frem til en skrivepult og fikk plasert pcen mellom bunkevis av papir. To ansatte i tillegg til Kenji var veldig hjelpsomme og fant blant annet et tredimesjonalt kart over heisene på en t-banestasjon vi måtte innom for å komme til Roppongi.

Frokost, 21. februar

2008-02-25T13:42:00.003+01:00

Vi har en annen standard på hotellet for disse dagene i Tokyo. Toyama Sunrise ligger i en stille gate, standarden er helt grei. Inngangspartiet gir assosiasjoner til en svømmehall. Vi valgte å ikke betale ekstra for frokost, fordi vi neppe ville rekke den før 09 a.m. Det gjør ikke noe, for vi har verdens minste og beste brødkniv som skjærer gode skiver av et deilig brød.
Her er smikebordet elegant omgjort til frokostbord.

Back again in Tokyo, 20. februar

2008-02-24T14:41:00.004+01:00

Vi var veldig spente på temperaturen i Tokyo. Det viste seg å være varmt i sola, bare vi var unna vinden - som en deilig vårdag i Norge.

Her studerer vi kartet over nærområdet til hotellet der vi bor og hvor t-banene går.

Det var koselig og greit å møte Audun igjen. Denne solskinnsdagen valgte vi (avhengige av Auduns retningssans) å gå til down town Shinjuku. Det ble vår første opplevelse av å krysse gater i en menneskestim. Ufattelig, men det er ikke plagsomt med så mange mennesker.
Anita ble omsvermet av menn, mens Tone var på do. Jeg kan ikke slippe henne et øyeblikk av synet...

Metropolian goverment building ble besteget med en heistur på 45 etasjer. Det gikk så fort at vi mistet kontrollen og følte at vi svaiet på toppen. Det blåser jo som kjent på toppene.

Vaktskifte på Narita airport, 19. februar

2008-02-24T14:29:00.002+01:00

Farvell Paola - Velkommen Hege!

På tur til Sydney hadde Anita en stri tørn, på turen tilbake var det Tone som sleit, men heldigvis fikk Quantas med seg alle våre 7 kolli. Birtish Airways, derimot, klarte ikke å få med seg Heges ene sekk. Sekken kom til hotellet dagen etter.

Øyeblikk i Sydney

2008-02-24T14:13:00.007+01:00

Anita ble skikkelig misfornøyd med solbrillene til urinvåneren

Våre kipanesiske naboer, eller stikkontakter...

Sikkert en kjent operasanger som nå holder vakt over operaens hc-do
... og nye heiser til fri benyttelse vil være på plass på operaområdet i 2009 eller 10
I botanisk hage handlet det om blomster og bier denne gangen

O hjul med din glede, 18. februar

2008-02-22T13:05:00.003+01:00

Siste dagen i Sydney hadde Paola fått fri for å møte Isak. Det var flere enn henne som gledet seg til han kom. Isak var så innmari grei å ta med seg nye hjul til Tones rullestol. Vi andre var på loffetur for å bruke de siste dollarsene. Vi er noen kløppere til å finne ting vi bare må ha. Da vi kom hjem, var hjulene det første vi så. De må byttes med en gang, sa Tone. Mari var klar med personløfteren og vips så var nye hjul montert.
Ganske spennende med første prøvetrykk på joysticken. Yes - alt funket som det skulle. Ingen klikkelyder og ikke flere bråstopp. Det var like godt for Anita som for Tone å få nye hjul. For hver gang Tone bråstoppet, ble Anita mer og mer frustrert. Aldri om jeg hadde holdt ut, sa Anita.
Nå er det full fart fremover. Vil du være med så heng på.

Rumpe steik, 17. februar

2008-02-21T12:49:00.003+01:00

Helt fra vi så skiltet med "300 gm Rump" ble vi fristet av å finne ut hva det var. Siste kvelden, var nå eller aldri. Vi gikk til Darling Harbour med ett for øyet - rump.

Mari viser fram størrelsen på kniven, den var diger. Det lovet godt, eller...

For ei gedigen rumpe.

Anita var overveldet over hvor stor porsjonen var. Tone, som er en storspiser, var veldig fornøyd.

Det var et vanvittig godt avslutningsmåltid!

Shopping, 17. februar

2008-02-21T12:34:00.005+01:00

På vei hjem etter ferjeturen fant vi en suvenirbutikk med Tones favoritt suvenir - puslespill. Det er som regel med et puslespill i en eller annen variant hjem. Anita hadde i mange dager jaktet på den perfekte koalabjørnen i krystall, den var i den butikken. Vi måtte tilbake dit dagen så fort butikken åpnet.
Det ble en laaaang butikktur. Folk kom og gikk - vi ble aldri ferdige med handelen.
Alt for mange australske dollar senere gikk vi glade hjemover.
Vi lette lenge etter Lindt, en sjokoladebutikk. Den fant vi og lunsjen den dagen ble - ikke uventet - sjokolade.

Manley Beach, 16. februar

2008-02-21T09:36:00.002+01:00

På vei ut til Manley Beach forlater vi Sydney down town med ferje. En fin båttur med kun små dønninger. Vi hadde hørt at det skulle være vakkert på Manley så vi gledet oss til nok en ny opplevelse.

På Manley er den norske sjømannskirken og den ville vi gjerne besøke. Det var ca 2 km fra ferjeleie til kirka. Ganske mange bakker opp og ned, litt plagsomt for Tones høyre motor som stadig bråstoppet. Når vi kom fram smakte det veldig godt med vaffler og kaffe.

Etter noen bomturer fant vi den egentlig Manley Beach. Ei flott og kjempelang strand. Her sitter Anita og Paola og nyter utsikten over stranda og havet.
Uten at vi visste bedre spiste vi vel på den dårligte og kjedeligste kafeen i hele Manley, men det oppdaget ikke vi før vi fant alle restaurantene i strankanten 2 kvartal unna.

Så en stille og behagelig båtur hjem igjen. Nydelig innseiling!

Sydney Tower, 14. february

2008-02-21T07:52:00.003+01:00

Etter litt heiskø og baggasjeskjekk var vi på vei opp ca 250 meter. Fantastisk utsikt!

Vi fikk med oss solnedgangen og det var nydelig.

Her nyter vi de siste solstrålene den dagen.
Vår leilighet er den lyse blokka til venste litt nedenfor midten i bildet. Vi bodde i 10. etg. og hadde utsikt til naboens tak. Kort vei til Darling Harbour, noe vi ofte benyttet oss av.

Wild Life World, act 2

2008-02-21T07:24:00.006+01:00

Tone er ganske tøff i trynet når slangen er laget av "real plastic". Anita er nok litt mer skeptisk.

Anita hadde mange drømmer for turen til Australia. En var å klappe en koalabjørn. Det var ikke lov å klappe koalaene i Sydney, men vi satt lenge å nøt synet av dem. Koalaene sover 20 timer i døgnet, så vi var heldige som besøkte dem mens et par av de var våkne.

Wombaten var utrolig skjønn. Rolig og greit gikk han to skritt for så å sitte å hvile litt. Rompa var helt 4-kantet, tydelig at den sitter omtrent like mye som Anita og Tone.

Anita er tøff som alltid. Her klapper hun en fremmed skapning med blå tunge. Tone var ikke i nærheten.

Wild Life World, 14. februar

2008-02-21T07:03:00.002+01:00

Home and Away, 13. februar

2008-02-21T06:09:00.004+01:00

Anita var aldeles ustyrlig da vi nærmet oss "Summer bay". Vi gikk på måfå og følelesen av at noe spennende kunne skje. Anita kjørte før oss og da vi tok henne igjen, hadde hun truffet ei vi ikke kjente. Anita kjente henne tydeligvis. Det var Lea som spiller i Home and Away. For ei lykke! Lea fortalte at det var innspillimg på gang og hvor vi måtte gå for å se på. Vi (eller rettere sagt Anita) spurtet av gårde.

Etter å ha smugtittet inn gjennom en port ut til bryggen, kom endelig skuespillerne gående dit vi ventet. Jack kom bort for å hilse på Anita og hun var veldig rask til å be om bilder. Han var veldig pratsom og ble pushet på av produsenten som hastet i vei til neste opptak.
Det var flere enn oss som var interessert i Home and Away. Den fremmende damen på bildet var fra Irland og var like entusiastisk som Anita.

Hun som kommer inn fra bryggen er Martha. På serien i Norge er hun kjærest med Jack. Hun hastet forbi oss med et smil og et hallo.

Her tar de opptak for n'te gang av bilen kommer kjørende. Det er Jack som er sjåfør og Martha er passasjer.

For en spennende dag!

I Tokyo igjen

2008-02-20T14:09:00.001+01:00

Hei alle sammen! Vi er lei oss for at vi ikke har fått oppdatert
bloggen de siste dagene. Det er ikke fordi det har skjedd lite, tvert
imot. Det er fordi nettilgangen har vært dårlig. Vi er nå tilbake i
Tokyo og så fort vi kommer på nett skriver vi om hva som har skjedd.

--
Tone Ingeborg Torp

Telefon: 22172017 / 95164848

Flere sultne 2

2008-02-15T09:05:00.003+01:00

Etter at vi hadde spist fikk vi besøk av to papegøyer som visste nøyaktig hva de ville ha for å stille sulten. Som oss, mistolker de sukker til å være næringsrikt og sundt. De var ikke redde selv om vi satt ved samme bordet.

Flere sultne

2008-02-15T08:52:00.002+01:00

Vi ankom Palm Beach godt ristet og sultne. Bussen stoppet ved inngangen til en restaurant og nesten i vannkanten. Nydelig!

På tur til Palm Beach

2008-02-15T08:30:00.004+01:00

Det første Anita gjorde da vi kom til Sydney, var å spørre på Informasjonssenteret om hvor "Home and away" ble spilt inn. Det viste seg at det ikke var mer enn ca 1,5 times busstur unna og at bussen dit var tilgjengelig for rullestoler. Yohooo!Palm Beach er stedet de filmer, bussen fant vi og vi kom oss ombord. Det var ganske svingete og bakkete, men det brydde ikke sjåførene seg om. De hadde gassen i bånn det meste av turen. Anita skle fram og tilbake. Mari hadde sitt fulle strev med å holde henne på plass. Tone hadde kilt seg fast mellom en liten vegg og setet der Paola satt.

Sydney Tower

2008-02-12T10:52:00.000+01:00

Vi ser tårnet fra leiligheten vår. En dag skal vi opp dit for å se på utsikten og kjøre på ei bro med glassgulv.

The americans

2008-02-12T10:35:00.000+01:00

On our trip to the information-center we bumped into two american men. They invitet us to have a drink at the oldest bar in Sydney, Fortune of war. We could not resist. Nice to meet you and thank you very much!

Vi hater måker

2008-02-12T10:24:00.000+01:00

Lunsj under en parasoll, i steikende sol - nei - i plasksprutende regn. Det var god mat og vi ble sittende lenge. Når de på nabobordet var mette og forlot bordet, kom måkene og ryddet.

Rullestolstopp

2008-02-12T02:08:00.000+01:00

Vi er på ny oppdagelsesferd hver dag, selv om Tones rullestol fremdeles er slitsom å kjøre. Hjelpemeiddelsentralen i Oslo har vært skikkelig raske i forhold til Tones henvendelse og vi er veldig glade for at Paolas mann, Isak, kommer til Sydney. Han er snill og tar med seg to nye hjul. SUPERT!

Anita hadde en merkelig drøm om at Tone fikk to høyre-hjul. Så nå er vi likevel litt bekymret for hva Isak får med seg...

Botanisk hage

2008-02-12T01:56:00.000+01:00

Det var lett å komme seg inn i den botaniske hagen fra operasiden. Det var fredelig og behagelig å vandre hjemover den veien. Det vi ikke viste var at det skulle bli vanseklig å finn veien ut igjen.

En på innsiden av porten en på utsiden, etter at vi måtte gå nesten halvveis tilbake for å finne en utgang uten trapper.

Sydney Opera

2008-02-12T01:42:00.000+01:00

Det var en deilig søndag.

Langs bryggene fikk vi med oss en gateartist, ei dame som var ekstremt myk og bøyelig. Hun forsvant inn i en glassboks på 43 x 43 cm. Godt gjort!

Sola stekte, vinden svalte og vi gikk fra point til point. På ettermiddagen nådde vi Bennelon point der hvor operaen ligger.

Observatorie

2008-02-12T01:30:00.000+01:00

I Observatorietparken gikk vi rundt og observerte. Vi var særlig observange i forhold til tråløse nettverk, tilgjengelige for vår pc. Vi fant ingen, men der var fantastiske trær og vi nøt utsikten over fjorden og The Bridge.

Akvarium

2008-02-11T06:06:00.000+01:00

Det som imponerte mest var de store haiene og skatene. Små fisk, sjødyr og koraller i utallige former og fasonger gjorde også inntrykk.

Vi smakte på en av de spiselige sortene litt senere den dagen.

Hyde Park

2008-02-11T05:13:00.000+01:00

Hyde park i Sydney altså, ikke London. Vi var fortsatt på leting etter lunsj og å snik-kople oss på et tråløst nettverk. Vi lyktes med å finne sjokolade og cola. Det dugde som lunsj. Tråløst internett var det verre med. Det var også blitt verre med motoren til Tones rullestol.

Vi har hittil holdt hemmlig at Tones stol egentlig er sliten av å reise. Den begynte å tulle i Tokyo, men vi håpet at varmen kunne gjøre godt også for stolen. Slik ble det ikke. Det blir bare verre og verre. Motoren glipper og det medfører bråstopp. I oppoverbakker stopper den ca hver 3-5 meter, noe lengre intervall i slakere bakker. Det er veldig ubehagelig og kommer bråtp på hver eneste gang. Det går ikke ann å vende seg til det.

Under burkaen i Hyde park sendte Tone første melding til hjelpemiddelsentralen i Oslo. Det var fredag. I dag er det mandag og jobbingen med å få nye drivhjul fortsetter.

Lunsj...

2008-02-11T05:09:00.001+01:00

China Town hadde mye rart å by på til lunsj. Men kjøpte vi noe? Nei.

China Town

2008-02-09T12:10:00.000+01:00

Anita hadde forventet at China Town var mer ekte. Hun synes det var vel mye amerikanisert. Nesten alle butikkene var utilgjengelige, så det ble bare en vandring igjennom bydelen.

På vei til nettkafe

2008-02-07T07:53:00.000+01:00

Hører du tordenskrallene? Det plaskregnet. Må bare si at det likevel er varmt.

QV bar cafe - Free internet here

2008-02-07T07:38:00.000+01:00

Queen Victoria Building, et majestetisk kjøpesenter, ble denne regnværsdagen stedet for oppdatering av bloggen. Vi har kost oss med mat og oppdatering av bloggen. Kafeen med internett er rett innenfor dørene til senteret og vi har enda ikke hatt tid til se resten for det har kun gått 4 timer.

Darling harbour act 3

2008-02-07T07:28:00.000+01:00

... og begge assistentene fikk hjemlengsel...

Assistentoppgaver

2008-02-07T07:18:00.000+01:00

I løpet av en dag har og får assistentene ulike oppgaver. Det er mest travelt på morgenen og på på kvelden. Da er det viktig for å Anita og Tone å ha begge på jobb.

Paola og Mari får fri annenhver ettermiddag, slik at de får en pause fra alltid å være tilgjengelig.

Første forsøk på å gi fri gikk helt fint helt til vi skulle treffe hverandre igjen. Da kom vi på at vi kun hadde avtalt møtetid og ikke møtested. Vi prøvde å finne hverandre på de mest naturlige stedene, men tilfeldigheten ville at vi ikke var innom til samme tid. Til slutt, og rett før regnet kom, gikk vi hjem. Der ble vi gjenforenet. Vi lærte (nok en gang) at ansvarlige ledere må gjøre gode avtaler og ikke stole på mobilnettet.

Darling harbour act 2

2008-02-07T07:06:00.000+01:00

Litt utpå dagen ble Tone innhentet av jetlagen nok en gang. Eller var det sola som hadde slått henne ut?

Darling harbour

2008-02-07T06:53:00.000+01:00

Vanvittig deilig å ha på sommerklær!

Med nye solbriller er Anita klar for å innspisere Darling harbour.

Jetlag - drømmen om ei seng

2008-02-07T06:31:00.000+01:00

En natt på fly, nesten uten søvn, setter sine spor. Vi hadde heller ikke innhentet jetlagen mellom Norge og Japan så første dag i Sydney ble veldig tung. Vi kjempet mot søvnen hele dagen for å sove til natten.

Søren au - ikke tilgjengelig internett i leiligheten. Vi skjønte at vi hadde forlatt teknologiens hjemland. Det hjalp litt å få i seg koreansk mat, før letingen etter nettkafe startet. Vi fikk vite at det var to i nærheten av leiligheten, men de var ikke tilgjengelige for oss.

Tilbake i leiligheten var det skikkelig tungt å holde seg våken. Assistentene fikk slappe av en timestid før mat. Det var nødvendig for at de skulle klare å få oss i seng. Anita prøvde å lese bok, mens Tone prøvde å se på tv. Ingen vet hva som foregikk hverken i boka eller på tven. Anita holdt ut tl kl 20.11. Tone ble alene stuen noen minutter, da Paola kom inn sov hun meg hodet på spisebordet.

Hjem kjære hjem

2008-02-07T06:17:00.000+01:00

Vi installerte oss i Kent Street. To bad, to soverom, stue og kjøkken. En balkong, ikke to som vist på nettet. Vi gjorde unna nødvendige gjørmål før vi gikk ut for å finne mat.

Vi er fornøyde selv om badene er i trangeste laget. Hadde vi ikke hatt cameleonen ville vi hatt store utfordringer.

Personløfteren er for stor til å komme inn på badene. Håpet var at ett av badene skulle passe for løfteren.

Første dag i Sydney

2008-02-07T06:10:00.000+01:00

En effektiv drosjekø ledet oss til perong 8, og vi ble bedt om å vente på stor nok drosje. Det gikk ca 30 min. så var bilen på plass. Vi lastet inn kvinns og king size bagasje. Her er et lite glimt fra ei stufull drosje.

Welcome to Sydney

2008-02-07T06:04:00.000+01:00

Slik så "velkomsten" ut gjennom trøtte øyne. (eller rettere sagt feilinnstilt linse)

Fra flyet

2008-02-07T05:42:00.000+01:00

Her sitter vi så nært hverandre vi fikk til på flyet. All bagasjen kom til Sydney og hittil har vi ikke betalt ekstra for kassen. Sikkerhetskontrollen etter landingen lurte veldig på hva som var i den stoooore kassen. Vi sa at det var personløfter og sjokolade. Det var ok.

Flyturen fra Tokyo til Sydney 4. - 5. febr.

2008-02-07T05:25:00.000+01:00

I dag fant vi kafe med nettilgang og klarte å koble pcen på. Vi har lengtet etter å fortelle om hva vi har opplevd siden sist.

Vi reiste fra luxus hotellet i Tokyo i veldig god tid før flyet gikk. Planen var å være de første i innsjekkingskøen til Quantas på Narita Airport. Vi ville så gjerne sitte sammen alle 4. Vi ble numemr 2 i køen. Det tok tid å sjekke inn all vår bagasje, 7 kolli. Anitas pass er av den gamle typen, så hun får stadig vekk spørsmål om alt skal regisreres - bokstaver og tall. Vi måtte vise visumet til Australia før de fikk det korrekt. Anitas hjerte hamret. "Tru om æ får være me?". Vi fikk ho heldigvis med. Personalet forberedte oss på at vi nok måtte betale for den store kassen når vi kom til Sydney. Det ville bli Anitas jobb å prute og Tone fikk i oppgave å holde seg langt unna. Hele flyet skaket et par ganger lastingen, så vi var rimelig sikre på at vår gedigne kasse var stuet inn.

Overfarten gikk greit, men vi var støle og trøtte da vi landet.

2008-02-06T13:02:00.001+01:00

Hallo fra Sydney! Vi har det varmt og godt, men det er noe mer
trøblete å oppdatere bloggen - vi har nemlig ikke internett "hjemme".
I dag har vi vært på blikjenttur i nærområde og funnet en tilgjengelig
nettkafe. I tillegg har vi fått hjelp fra Norge med å gjennopprette
gmailen på mobilen.   I morgeen håper vi å få lagt ut bilder og
skrevet siste nytt.

--
Tone Ingeborg Torp

Telefon: 22172017 / 95164848

Tokyo a la Paola

2008-02-03T13:45:00.000+01:00

I morgen reiser vi til Sydney. Det blir siste dagen Paola er i Tokyo sammen med oss. Her er et lite knippe av Paolas opplevelser i Tokyo.

Det snør i Tokyo i dag, 3. februar

2008-02-03T09:00:00.000+01:00

Det er uvanlig at det snør i Tokyo, sa en "tokyaner". Denne vinteren har det snødd en dag i tillegg til i dag, i fjor ingenting. Vi tok noen bilder som viser været utenfor hotellet.

Litt mer om T-banekjøringen

2008-02-03T08:38:00.000+01:00

Vi reiste fra en kant av byen til en annen sammen med Audun i går. Det var et mylder av tog i alle retninger. Før vi var på tog nr 2 hadde vi måtte ta 4 heiser tilknyttet t-banenettet. Alt fungerte veldig godt, det var alltid en togansatt som trippet i forveien og bar på ei lita rampe som ble lagt mellom perong og tog. Etter planen skulle det ikke være noe problem å komme til endestasjonen i gamlebyen. Selv om vi var innom ca 20 heiser mellom tre plan under jorden og ett plan over jorden. Men i går virket ikke den siste trappeheisen. Da var 5-10 uniformerte klare til å bære. Det er ALDRI noen som sier at dette ikke er mitt problem - alle hjelper til.

Overgrunn og undergrunn

2008-02-02T15:20:00.000+01:00

Veldig greit at Tone har en nevø, Audun, som er student i Tokyo. Han hadde tid og lyst til å være vår guide i dag, da vi hadde tenkt å teste ut tognettet over- og undergrunnen. Det er et vanvittig system i flere etasjer. Her måtte vi holde tunga rett i munnen, men gjorde vi det? Ja, bortsett fra en eller to bomturer. Planen var å besøke Tokyos største tempel (korrekt Audun?), historisk museum og karaokebar. Det var innmari kaldt i dag, kun 6 grader og overskyet. Temepelt var flott og det var deilig å komme inn i varmen på museet.

I dag spsite vi skikkelig japans mat. Noe var godt og noe hadde en underlig smak. Paola, Mari og Audun var gode med pinnene, Anita og Tone var best med skje. Tida gikk fort, og kulda beit i fingrene. Tærene holdt vi varme med små varmelapper fra enklereliv.no. Karaoken sparer vi til neste gang vi kommer til byen, om ca to uker.

De fleste bildene i dagens utgaver er skytt fra hofta. Tone har fått et stativ som kan festes hvor som helst og "skyter i vei".

Første dagen i Tokyo

2008-02-02T14:09:00.000+01:00

En litt trøblete natt for noen av oss. Og en ganske tungvindt morgen uten personløfter og kameleon (dusjstol). Vi hadde planer om å rekke frokost før avtalen med Mr. Kenji kl 12.

Mr. Kenji Yazawa (50-60år tror vi) er en av tre ansatte i JMDA (FFM i Japan). Etter henvendelse til JMDA om diverse informasjon har vi utvekslet dusinvis av e-post om hotellvalg, utflukter og møter med muskelkollegaere. Vi har takket ja til flere av hans forslag.

Altså kl. 12 ble plutselig 12.30 og ingen frokost var i sikte. Det var derimot Mr. Kenji med sin 7-sters bil og resten av bagasjen vår. Så var det full sjekk av bagasjen (ikke Mr. Kenji). Vi fant en feil på Anitas rullestol og den var til å leve med. Så fant vi en feil på "beautybagen", den feilen var ikke til å leve med og vi forespeilet BA en kostnad på ca kr 10.000,-. Da ble det fart på personalet på Narita Airport. Vi venter i spening til søndag, om reparasjonen blir vellykket.
Mat manglet vi fortsatt. Mr. Kenji handlet risboller og grønn te som vi kunne spise i bilen, på turen for å besøke Yoshi. Den maten falt ikke i smak hos Anita, men hun fant en sjokoladerest fra flyturen.

Mr. ????? - please call me "Yoshi" (30-35 år tror vi) hadde invitert oss på besøk. Han hadde også invitert venner og kollegaere. Vi håpet å få mat. Vi fikk en kopp te og noe ganske lite og grønt som smakte lite men likvel søtt. Yoshi driver "Barrier free association" og er muskelsyk. Han bor i en drit kul leiliget! Kjører Chrysler og Permobil, helt likt som Anita. Vi hadde laget en presentasjon med bilder og tekst om våre liv hjemme. De viste stor ineresse og hadde mange spørsmål og kommentarer - selv om vi er usikre på om de forsto alt eller ikke.

2008-02-02T04:22:00.000+01:00

Laaang flytur til Tokyo

2008-02-02T03:59:00.000+01:00

Vi håpte å få sitte sammen på den lange turen over Sibir, men ble plassert langt fra hverandre i et fullpakka fly. Anita fikk tendenser til rompevondt allerede på Gardermoen, men Tone på totteputen hadde det greit inntil det "kun" var 6 timer igjen. Den natta sov bitte lite. Heldigvis var det godt utvalg av filmer.

Anita ble bært ut før Tone og fikk den uhyggelige nyeten om at 3 kolli mangla. Hvor mange kolli hadde vi egentlig? Jo, 7. Vi trøstet hverandre med at det nok var en bag eller 3. Vi hadde jo hadde jo allerede vært uheldige. Etter at vi hadde lagt igjen fingeravtrykk og smilt med trøtte øyne til kamera i sikkerhetskontrollen, bukket japaneren ved bagasjebåndet ekstra dypt. Vi ante uro. Jau, ka dokker mein! Det var jaggu ta mæ rullestolan og personløftarn så mangla!!!!!! E d muli????

Det ble et heslig døgn i lånerullestoler fra Bristh Airways. Tross alt var Japaneren meget imøtekmmende og stod klar med en sjekk på ca kr 1000,- i kompensasjon. Han bukket og bukket og bukket og bukket.

Mr Kenji Yazawa måtte vente ekstra lenge på oss. Han var til god hjelp og er veldig hyggelig. Vi ble etterhvert bært inn i bussen, som kjørte oss til hotellet. Hotellet er digert og flott.

Landing og transfer på Heathrow

2008-01-31T10:25:00.000+01:00

Kapteinen er overdrevent kjekk i stemmen når han forespeiler oss om at det blir 20 min. sirkling i lufta, før landing. Etter planen, fra dagen før avreise, hadde vi kun 1 t og 15 min. for transfer - minus 20 min. - ikke særlig greit. Med den sirklingen rakk sommerfuglene å innhente oss. Flyet lander. Vi begynner umiddelbart å vente på bæring. Og vi venter. Og vi venter... Flyets crew kommer ofte å forteller at nå kommer bærerne snart.

Så kom bærerne tuslende. De var overlykkelige for at vi begge hadde "flyvendetepper" og brukte mye av vår dyrebare tid på å skryte av det. Så endelig, bar de Anita ut. Det gikk tregt, men greit. Så kom de tilbake for å hente Tone. Dame-bæreren sa: "You are much longer then her?!" Tone svarte: "And much heavyer." Litt forlegne svarte damen: "I didn't say that, I didn't say that!"

Deretter begynte de å ringe for å finne ut hvordan vi skulle komme fra terminal 4 til 1. Vi skulle ta bussen. Så rusler flyplassens trillepiker (som var på opplæring) på vei til holdeplassen. Og de gikk, og de gikk, og de gikk. Etter en kjapp busstur måtte trillepikenes sjef spørre om veien videre. Vi ser på klokka - om 3 min. stenger gaten. Det medførte en relativt lang løpetur, med oss som støtfangwere i noen skarve transport rullestoler. Da vi kom til gate 52 var det kun få som ikke hadde gått ombord. Anita og Tone var overgitt over at de som har med assistanse ikke tok transferen på alvor. All assistanse var bestilt på forhånd, vi hadde gjort vårt.

På flyet til Londen

2008-01-31T10:19:00.000+01:00

Alle er enda blide og fornøyde. Ingen romper er begynt å verke. Tone ser ut som hun er lengst av alle, men det er bare fordi hun sitter på tottepute med luft. Ingen støttetrømper er begynt å knage.

På Gardermoen

2008-01-31T10:13:00.000+01:00

Vi er blide og fornøyde og aner ikke hva som venter oss.

I forgrunnen ser dere beautybagen til Paola, også kalt kontrabass eller personløfter.

ventetiden

2008-01-30T10:54:00.001+01:00

Så langt alt vel, men vi er bare kommet til Gardermoen, så ting kan
enda skje. vi får det ganske travelt i London så vi setter vår lit
tillit Attends og Tena.   paola mestret kontrabassen med glans og
museskritt. Til forbipasserende forklarte hun at det var beautybagen.
 Selv om Anita og Mari kom forsinket til gardermoen, sov de sin søte
søvn helt til kl 7.   Sommerfuglene ble igjen hjemme. Vi ser frem til
ca 18 timers reise.

--
Tone Ingeborg Torp

Telefon: 22172017 / 95164848

Etter planen - eller?

2008-01-29T20:42:00.000+01:00

Alt gikk nesten helt etter planen i dag - bare at vårt fly fra London til Tokyo i morgen, ble kansellert.

Anita startet sin tur etter planen fra Sortland i ettermiddag og går inn for landing på Gardermoen i ti-tida i kveld. Tone har ikke hørt noe fra henne - ergo alt vel. Tone er pakket og klar. Hun fikk tak i ønskede strammereimer på Clas Ohlson og da blir bagasjen sikret forsvarlig.

Det er ikke så farlig med den kanselleringen, for Morten på Kilroy ordnet alt for oss. Han ringte og fortalte at ombookingen var i orden. Rullestolene og personløfteren fikk bekreftet plassene sine. Alt vel, om ikke helt etter planen. Det gikk ca en time så ringte Morten igjen. British Airways har bestemt seg for å ta betaling for spesialbagasjen. Det betyr at personløfteren koster ca 850 kr hver vei. I morgen ca kl 09.30 får vi vite om Quants også vil ta betalt for den. Er vi på tur så er vi på tur.

En litt god ting med de nye flytidene er at vi kan sove helt til 06.30 i morgen. Etter planen skulle vi vært på beina/i stolen kl 03.30. Etter den opprinnelige planen skule vi rekke en dotur i London. Det blir det neppe noe av etter den nye planen - hvis den gjelder i morgen osgå da...

Oppdatering fra mobil

2008-01-28T19:28:00.001+01:00

Dette er en test på om vi kan sende bilde som vedlegg fra mobilen.
Hvis du ser bilde av meg med den snøen vi skal forlate i bakgrunnen,
føler jeg meg ganske proff. Hvis ikke, er det likevel kult å kunne
sende tekst fra mobilen til bloggen.

--
Tone

Alt klart?

2008-01-28T16:34:00.000+01:00

Nesten alt er klart. I dag var dagen for at det som mangler skulle komme i hus. Sånn ble det ikke. Tone var på Invacare for å hente nytt batteri til motoren på rullestolen, men det kunne ikke ordnes i dag. Det manglet ett av to batterier som skal inn i batterikassen. Godt at det enda er et hav av tid til vi reiser...

Hurra for 1881, Anita sin jobb. Vi får låne laptop derfra. Det gjør det sannsynligvis langt enklere for oss å holde bloggen i livet.

Tone har hatt den første flyturen i meget lav høyde i dag. Det var testing av personløfter og seil. Paola og Tone måtte gjøre noen justeringer på hvordan seilet skulle festes rundt mage og lår, for at ikke fua (diskret ord for rompa) skulle skli for langt ned. Fin flytur.

I morgen kveld reiser Anita og Mari fra Sortland til Gardermoen. De sover over der. Tone og Paola kan bruke dagen til å pakke. Sånn blir det - hvis det går etter planen.

Enda klarere

2008-01-25T15:34:00.000+01:00

Vi prøver å bli så lett-pakket som mulig, for nødvendige hjelpemidler tar plass og bærekraft. Pudderdåsene må dermed bli igjen hjemme. Vi håper solen kan fiffe på kropp og sjel.

For å variere bildene litt får dere i dag se assistentene. Fra venstre Mari og Paola som reiser sammen med oss til onsdag. Til høyre er Hege som møter oss i Tokyo den 19.2. Samme dag reiser Paola på ferie. Det blir 3 assistenter, men 2 som jobber på samme tid.

Det er nå kun fire dager til flyet tar oss ut i verden. Alt utstyret er bekreftet ankommet Oslo, i alle fall, så det gjenstår bare å hente det. Mandag blir en fin dag for sånt. Turistene er nyklippet, men nytt bildet av oss er ikke tatt. Vi har dristet oss til å spre bloggadressen til venner og nye bekjentskap i fjerne land. Det blir nok lite japansk å lese her, kanskje drister vi oss til noe på engelsk innimellom.

Pakkedag

2008-01-24T15:07:00.001+01:00

Nå har pakkingen startet, i alle fall for noen av oss. I dag ble personløfteren levert - phu - vi fikk den i tide. Vi reiser om fem dager. Om jeg har forstått rett, er jeg den eneste i landet som har fått en trillebag i hard plast til personløfteren. Det tror jeg blir greit, men den er DIGER. Har liksom ikke tenkt på størrelsen, men den kan sammenlignes med en kontrabass. Med andre ord, det er ikke lenge til assistentene begynner å slite. Anita og jeg skal ta vår del som pakk-esler.
Har enda ikke mange bilder å variere med, men det samme bildet kan varieres endel...

Sted å bo i Tokyo

2008-01-21T12:20:00.001+01:00

På bildet fra venstre: Mari, Anita, Paola, Tone, Hege.

Vi har i dag reservert og betalt 2 rom på et hotell i Tokyo, uten å vite noe om tilgjengelighet eller størrelse på rommene. Vi er lettet, men spente på hva som skjer når vi kommer dit. Rommene var av de rimeligste vi så langt har funnet. Det er få ledige rom fordi det (etter hva vi har hørt) er eksamenstid ved universitetene.

I tillegg har vår hjelper i JMDA også reservert rom for oss på et annet hotell. Det er et hc-rom og antakelig bedre for oss, men dyrere. Vi vil maile han å spørre om det er anledning til å holde rommene i tilfelle...

Bildene på bloggen

2008-01-20T15:39:00.000+01:00

Vi er nybegynner i bloggverdenen og sliter med å få tekst og bilder til å vises slik vi ønsker. Den ene dagen vises alt som vi vil, den neste har noe forskjøvet seg. Vi håper likevel teksten er leselig og at dere får et inntrykk av hvordan vi har det.

Ikke lett å bestemme oss

2008-01-20T15:28:00.000+01:00

I dag fikk vi e-post fra Japan igjen. Mr. Kenji Yazawa forteller at han har bestilt hc-rom for oss på et hotell i Tokyo, men vi synes det er for mange penger bare for å sove. Som dere nå forstår har vi foreløpig ikke bestemt for hvor vi skal bo i Tokyo. Vi hadde egentlig plass på et ungdomsgerberge, men de skulle stenge en heis, så de kunne ikke ta imot oss. Det er skikkelig vanskelig å bestemme seg. Vi vet at hotellrom og bad er gangske små, men hvor små, og går det egentlig uten å ha hc-rom. Det er det vi lurer på i dag...

Litt vanskelig å få tatt første bilde til bloggen...

2008-01-17T09:27:00.000+01:00

Sommerfuglsøndag

2008-01-13T11:05:00.001+01:00

Hei!

Det er søndag og litt mer enn 2 uker til vi reiser. I forrige uke var vi veldig glade fordi vi da hadde funnet plass å bo, både i Tokyo og i Sydney. Vi trodde vi kunne slappe av for den delen av reisen, men sånn ble det ikke. Det kom e-post fra Tokyo International Hostel om at heisen mellom 18. og 19. etasje skal stenges for å bli reparert. Den heisen var vår eneste mulighet for å komme fra soverom til bad.

For å finne plass å bo i Tokyo har vi hatt god hjelp av Mr. Kenji Yazawa, ansatt i Japan Musculare Dystrophy Association, Corp (JMDA). Det var han som fant det hostelet vi nå altså likevel ikke kan bo på, så nå har vi satt i gang Japanspesialisten og kastet oss over utallige nettsider som tilbyr hotell og hostel. Vi håper å finne et rimelig og greit sted, men vi har vanskelig for å bestemme oss.

For tiden bakser sommerfuglene (i magen) kraftig med vingene og det er vanskelig å tenke på noe annet enn tur. Sånn har vi det i dag.

Snart klare...

2008-01-11T19:10:00.000+01:00

Onsdag den 30.1. sitter 4 av oss på flyet til Tokyo. Den 5. må vente enda noen dager før reisen starter.

Anita og Tone har enorm reiselyst innimellom, og innimellom der igjen blir turen noe av. Denne gangen har Mari, Paola og Hege sagt ja til å jobbe som assistenter. Vi har forsikret dem om at det blir travle dager, men forhåpentligvis også mye moro.