torsdag 28. februar 2008

God service på toget

Hver gang togpersonalet kom inn og gikk ut av ei vogn, bukket de høflig. Nesten for ærbødig for vår del.
video

På vei til Hiroshima, 24. februar

Sånn ser vi ut i 270 km pr time.

Vi håpet på klart vær, for etter ca 1 times kjøring ville Fuji fjellet dukke opp på høyre side. Se hvor heldige vi var. Dette er et av ca 30 bilder av fjellet.

Klar for Hiroshima, 24. februar

Denne dagen måtte vi begynne kl 07.15 for å bli klare med all pakkingen før Mr. Kenji kom for å følge oss til Tokyo stasjon og Shinkansen.

Det imponerer oss stadig med alle etasjene under jorden. Her ser dere et utsnitt over en av t-banestasjonene.

Drit kult tog. Dette skal vi ombord i. Dessverre, på grunn av vind og snø kunne de denne dagene ikke kjøre fortere enn ca 270 km i timen av godt og vel 300.

Roppongi, 23. februar


Vi startet dagen i deilig solskinn og nøt vandringen fra hotellet til t-banen. Vi skulle møte Audun på Roppongi stasjonen. Svaret på horfor værmeldingen over Tokyo ikke stemmer fikk vi da vi kom ut på gata i Roppongi. Der mistet vi pusten i de verste vindkastene og det var iskaldt. Været i en bydel er totalt forskjellig fra en annen.

Roppnongi Hills er et av de høyeste bygningene i byen. Vi var og nøt utsikten fra 53 etasje.






Fra ett av vinduene så vi det området vi bodde i når vi var i Tokyo de første dagene av turen. Hvis du ser til venstre og litt over midten ser du et hus med ei kule. Der ca bodde vi.





Her er et kunst-kart fra kunstutstillingen i 54 etasje.









Her er ny rullestoldesign.

Mat, mat, mat, 22. februar

Etter lang vandring og godt med shopping fant vi en Italiensk resaurant. Tone ville bare forsikre seg om at "Pollo" betyr kylling, det kunne servitøren bekrefte. Så spurte hun om det var mulig å få poteter til. Det var det. Så måtte han vente til alle vi hadde bestemt oss. Tone bestemte seg for Paella, det samme som Anita. Hege valgte pizza og Mari ei suppe. Mari var ferdig med suppa da Hege fikk pizzaen. Hege var ferdig med den da Anita og Tone fikk sin mat. Rett etter at vi hadde begynt å spise kom sannelig kylling og potet. Vel er Tone god til maten, men det er grenser. Det ble tungt å rulle hjem den kvelden.

Travel Office, shopping og do, 22. februar

Vi visste godt hvordan vi skulle komme oss med t-banen til Shinjuku stasjonen, men vi visste ingenting om hvor reisebyrået var på stasjonen. Da vi kom opp på gatenivå og stoppet for å se oss om, stoppet en mann og spurte om vi trengte hjelp. Ja - vi lurer på hvor vi finner reisebyrået. Jeg følger dere dit, sa mannen. Vi var kommet ut en utgang vest og skulle til øst. Det tok oss omtrent 15-20 min å gå. Det var inn og ut og heiser opp og heiser ned. Vi har erfart at hjelpsomheten stor i dette landet.

Etter å fått Japan Railway billettene var vi klare for shopping. Mer og mindre tilfeldig havnet vi på på et kjempedyrt shoppingsenter. Den etasjen vi var på hadde kun size small. Vi ble fortalt at etasjen over ville ha vår størrelse. Hæææ...


Dere vet vel at de fleste doer spyler og tørker her til lands, men visste dere at det går ann å regulere lydstyrken på spylerlyden. Dere aner ikke hvor viktig en slik funksjon er, før dere har prøvd.

Inngangen til Toyama Sunrise Hotel

Det er mange bloppelyder i dette landet. En av melodiene kan du høre på denne videosnutten. Den kommer hver gang vi går inn og ut av hotellet.
video

JMDA Office, 21. februar



Det er skikkelig ille for oss at vi ikke har god og stabil internett på hotellet. Takk til Mr. Kenji som inviterte oss til JMDA Office slik at vi fikk tilgang til internett. Kontoret er så trangt at det var så vidt vi kom oss frem til en skrivepult og fikk plasert pcen mellom bunkevis av papir. To ansatte i tillegg til Kenji var veldig hjelpsomme og fant blant annet et tredimesjonalt kart over heisene på en t-banestasjon vi måtte innom for å komme til Roppongi.

mandag 25. februar 2008

Frokost, 21. februar


Vi har en annen standard på hotellet for disse dagene i Tokyo. Toyama Sunrise ligger i en stille gate, standarden er helt grei. Inngangspartiet gir assosiasjoner til en svømmehall. Vi valgte å ikke betale ekstra for frokost, fordi vi neppe ville rekke den før 09 a.m. Det gjør ikke noe, for vi har verdens minste og beste brødkniv som skjærer gode skiver av et deilig brød.
Her er smikebordet elegant omgjort til frokostbord.

søndag 24. februar 2008

Back again in Tokyo, 20. februar



Vi var veldig spente på temperaturen i Tokyo. Det viste seg å være varmt i sola, bare vi var unna vinden - som en deilig vårdag i Norge.

Her studerer vi kartet over nærområdet til hotellet der vi bor og hvor t-banene går.


Det var koselig og greit å møte Audun igjen. Denne solskinnsdagen valgte vi (avhengige av Auduns retningssans) å gå til down town Shinjuku. Det ble vår første opplevelse av å krysse gater i en menneskestim. Ufattelig, men det er ikke plagsomt med så mange mennesker.
Anita ble omsvermet av menn, mens Tone var på do. Jeg kan ikke slippe henne et øyeblikk av synet...






Metropolian goverment building ble besteget med en heistur på 45 etasjer. Det gikk så fort at vi mistet kontrollen og følte at vi svaiet på toppen. Det blåser jo som kjent på toppene.

Vaktskifte på Narita airport, 19. februar


Farvell Paola - Velkommen Hege!
På tur til Sydney hadde Anita en stri tørn, på turen tilbake var det Tone som sleit, men heldigvis fikk Quantas med seg alle våre 7 kolli. Birtish Airways, derimot, klarte ikke å få med seg Heges ene sekk. Sekken kom til hotellet dagen etter.

Øyeblikk i Sydney

Anita ble skikkelig misfornøyd med solbrillene til urinvåneren

Våre kipanesiske naboer, eller stikkontakter...


Sikkert en kjent operasanger som nå holder vakt over operaens hc-do
... og nye heiser til fri benyttelse vil være på plass på operaområdet i 2009 eller 10
I botanisk hage handlet det om blomster og bier denne gangen

fredag 22. februar 2008

O hjul med din glede, 18. februar

Siste dagen i Sydney hadde Paola fått fri for å møte Isak. Det var flere enn henne som gledet seg til han kom. Isak var så innmari grei å ta med seg nye hjul til Tones rullestol. Vi andre var på loffetur for å bruke de siste dollarsene. Vi er noen kløppere til å finne ting vi bare må ha. Da vi kom hjem, var hjulene det første vi så. De må byttes med en gang, sa Tone. Mari var klar med personløfteren og vips så var nye hjul montert.
Ganske spennende med første prøvetrykk på joysticken. Yes - alt funket som det skulle. Ingen klikkelyder og ikke flere bråstopp. Det var like godt for Anita som for Tone å få nye hjul. For hver gang Tone bråstoppet, ble Anita mer og mer frustrert. Aldri om jeg hadde holdt ut, sa Anita.
Nå er det full fart fremover. Vil du være med så heng på.

torsdag 21. februar 2008

Rumpe steik, 17. februar



Helt fra vi så skiltet med "300 gm Rump" ble vi fristet av å finne ut hva det var. Siste kvelden, var nå eller aldri. Vi gikk til Darling Harbour med ett for øyet - rump.

Mari viser fram størrelsen på kniven, den var diger. Det lovet godt, eller...

For ei gedigen rumpe.

Anita var overveldet over hvor stor porsjonen var. Tone, som er en storspiser, var veldig fornøyd.

Det var et vanvittig godt avslutningsmåltid!

Shopping, 17. februar


På vei hjem etter ferjeturen fant vi en suvenirbutikk med Tones favoritt suvenir - puslespill. Det er som regel med et puslespill i en eller annen variant hjem. Anita hadde i mange dager jaktet på den perfekte koalabjørnen i krystall, den var i den butikken. Vi måtte tilbake dit dagen så fort butikken åpnet.
Det ble en laaaang butikktur. Folk kom og gikk - vi ble aldri ferdige med handelen.
Alt for mange australske dollar senere gikk vi glade hjemover.
Vi lette lenge etter Lindt, en sjokoladebutikk. Den fant vi og lunsjen den dagen ble - ikke uventet - sjokolade.

Manley Beach, 16. februar

På vei ut til Manley Beach forlater vi Sydney down town med ferje. En fin båttur med kun små dønninger. Vi hadde hørt at det skulle være vakkert på Manley så vi gledet oss til nok en ny opplevelse.

På Manley er den norske sjømannskirken og den ville vi gjerne besøke. Det var ca 2 km fra ferjeleie til kirka. Ganske mange bakker opp og ned, litt plagsomt for Tones høyre motor som stadig bråstoppet. Når vi kom fram smakte det veldig godt med vaffler og kaffe.

Etter noen bomturer fant vi den egentlig Manley Beach. Ei flott og kjempelang strand. Her sitter Anita og Paola og nyter utsikten over stranda og havet.
Uten at vi visste bedre spiste vi vel på den dårligte og kjedeligste kafeen i hele Manley, men det oppdaget ikke vi før vi fant alle restaurantene i strankanten 2 kvartal unna.

Så en stille og behagelig båtur hjem igjen. Nydelig innseiling!

Sydney Tower, 14. february

Etter litt heiskø og baggasjeskjekk var vi på vei opp ca 250 meter. Fantastisk utsikt!

Vi fikk med oss solnedgangen og det var nydelig.

Her nyter vi de siste solstrålene den dagen.
Vår leilighet er den lyse blokka til venste litt nedenfor midten i bildet. Vi bodde i 10. etg. og hadde utsikt til naboens tak. Kort vei til Darling Harbour, noe vi ofte benyttet oss av.

Wild Life World, act 2


Tone er ganske tøff i trynet når slangen er laget av "real plastic". Anita er nok litt mer skeptisk.


Anita hadde mange drømmer for turen til Australia. En var å klappe en koalabjørn. Det var ikke lov å klappe koalaene i Sydney, men vi satt lenge å nøt synet av dem. Koalaene sover 20 timer i døgnet, så vi var heldige som besøkte dem mens et par av de var våkne.


Wombaten var utrolig skjønn. Rolig og greit gikk han to skritt for så å sitte å hvile litt. Rompa var helt 4-kantet, tydelig at den sitter omtrent like mye som Anita og Tone.




Anita er tøff som alltid. Her klapper hun en fremmed skapning med blå tunge. Tone var ikke i nærheten.